Prematurforeningen - for deg med for tidlig fødte barn

I desember 2007, fant jeg ut at jeg var gravid. Og det ble stor lykke!
Vi hadde ønsket oss barn i noen år, men bestemte oss for å vente pga jobb, og jeg ville ikke være gravid da vi skulle gifte oss i August 2007.
Etterhvert som ukene gikk, ble jeg mer og mer kvalm. Og det skulle vise seg at det ikke kom til å forsvinne. Bekkenløsningen kom også, og med min jobb som daglig leder i en liten butikk, betyr det ståing hele dagen. Jeg måtte derfor bli 50% sykmeldt etterhvert, slik at jeg fikk kortere dager.
Dette rakk jeg akkurat i en uke. Fredags formiddag, 25.04.08, hadde jeg fri, og lå hjemme på sofan for å slappe av. Plutselig kjente jeg en intens smerte i brystet. Det ble vanskligere og vanskligere å puste, og jeg bestemte meg for å ringe sykehusets fødeavdeling. Der fikk jeg beskjed om at det mest sansynelig var et angstanfall(!) og at jeg kunne ta det helt med ro. Det beste var nok om jeg slappet av litt mer på sofan. Nå skal det sies at jeg ikke er den personen som lett blir bekymret eller føler angst for noe, så dette rimet ikke for meg. Og siden bustebesværet var så intenst, sa jeg ifra om at vi kom en tur ned til sykehuset.
Det ble tatt blodprøver, urinprøver og UL av fosteret, og det ble fastslått protein i urinen og null gjennomstrømming i navlestrengen. Sukk.
Med de svarene ble jeg sendt i ambulanse, til Ullevål, for keisersnitt samme dag! SJOKK! Fosteret hadde det ikke noe bra inne i magen min, og dersom det skulle ha noen sjanse for å overleve måtte det ut, nå!
På veien inn til Ullevål, da jeg lå "alene" i den ambulansen rakk jeg vel å tenke alt! Men jeg har ingen erfaring med premature fra før, så det jeg klarte å forestille meg var lite. Tankene falt da fort på at dette ikke kom til å gå riktig vei for vår lille baby, for det for tidlig.
Jeg hadde også fått smertestillende på sykehuset, før jeg ble flyttet, og den begynte å virke i ambulansen, så da fikk jeg også sovet litt. Det var nesten like greit.

HELLP
Fremme på Ullevål U. sykehus, ble jeg fraktet til obs-posten, for flere prøver. Da det utover kvelden viste seg at jeg hadde utviklet HELLP, ble jeg straks flyttet til intensiv avdelingen, for konstant overvåking og blodprøver hver time.
Heldigvis var nå mannen min kommet frem, han måtte kjøre hele den veien alene i bilen vår. Og han har i ettertid sagt at han ikke husker så mye av selve turen...
På intensiv avdelingen ble jeg liggende fra fredags natt til mandags morgen. For mine blodverdier var ikke tilfredstillende for et keisersnitt. Dersom de hadde tatt keisersnitt før, hadde jeg nok blødd ihjel. For med HELLP blir blodplateverdien så lav, at blodet koagulerer dårlig.
Magen min ble sjekket en gang i døgnet. De hadde fastslått at vår lille tulle var dysmatur, itillegg til å bare være i uke 24. De regnet med at hun kom til å veie 600-700gr.
Det ble tatt keisersnitt mandag 28.04.08, og vår lille Lotte kom til verden, 455gr og 27cm lang. Det var den minste babyen jeg hadde sett. Men så perfekt. Lotte gikk ned til 390gr etter et par dager, og var bare skinn og bein.
Hun ble født med sterk BPD og hjerneblødning grad 3 på venstre side. Vi fikk vite at det var særdeles lite håp om ei frisk jente, dersom dette skulle gå riktig vei. Så de anbefalte oss å døpe med en gang, da det var veldig usikkert med Lottes situasjon. Så hun ble døpt 1 uke gammel.
Det var en fin dåp, med faddere og prest og dåpkjole lagt over Lotte.

Hjerneblødningen forsvant av seg selv, og etterlot kun et lite arr. Ukene gikk, og Lotte ble sakte men sikkert større.
Det ble mange turer av og på Cpap, og den ene gangen hvor det bare ble Cpap i ett døgn, trodde jeg vår lille sterke fighter hadde gitt opp. Da hadde hun fått en infeksjon, og hun produserte så mye slim at de til tider måtte suge i tuben hver halve time!
Men denne lille frøkna var kommet for å bli!
Det ble et par infeksjoner, og litt frem og tilbake, men hun gav oss aldri de store nedturene.
På sykehuset, ble redningen vår å forlate sykehusområdet minst 1 gang hver om dagen. Det var ikke alltid like lett, men med noen små turer ned til byen, får man lett tankene over på noe annet. Vi dro også hjem et par helger, og sov i vår egen seng, det var medisin i seg selv.
Det ble planlagt overflytting til vårt lokale sykehus et par ganger, men vi måtte bli, da de mente Lotte allikevel ikke var sterk nok til å flyttes.

NYTT SYKEHUS - litt på vei hjem...
Men 10.07.08 ble vi overflyttet til vårt lokale sykehus. Den dagen glemmer jeg aldri. Jeg var fast bestemt på å være med i samme ambulanse som Lotte, siden det var jeg som tross alt kjente henne best. Men neida, det fikk jeg ikke lov til. Vi måtte kjøre i egen bil etter. Det var den mest nervepirrende bilturen jeg noen gang har hatt. Vi sa ikke ett ord til hverandre, bare kjørte. Og når vi kom fram var vi kommet frem før Lotte, men jeg kan ikke gjøre rede for hvor fort vi kjørte! Det husker jeg ikke.
Vi ble sendt ned til kantinen for å få oss litt lunsj, mens vi ventet på Lotte(sykepleierne ville nok bare ha oss vekk, og det skjønner jeg godt!), og da vi så legen som hadde vært med henne i ambulansen kom inn i kantinen, sprang vi så fort vi kunne opp til kuvøsen hennes! Og der lå hun, blid og fornøyd, og ante fred og ingen fare.

Etter at vi kom til vårt lokale sykehus gikk ukene unna, for nå skjedde det noe hver uke. Og det første som skjedde der, var at hun kom ut av kuvøsen og over i termo seng. Da fikk hun ha på seg klær, og hun ble vår lille baby. Nå var hun så lettere å nå, så mye nærmere oss på en måte.
Hun fikk etterhvert sitt første bad, noe hun likte svært godt. Og saumfarte alle butikkene for alle de prematur klærne de hadde. Jeg orket ikke at hun, vår lille skatt, skulle ha sykehusets klær i tillegg til å være der døgnet rundt. Jeg ville hun skulle ha noe eget, bare hennes.
Det og å lage album til henne underveis var min terapi under sykehusoppholdet.
Etterhvert kom Lotte av Cpap, og da begynte jeg å ane at vi skulle hjem med denne dyrbare lasten. Og at alle disse ukene var verdt strevet.
Vi begynte å trille turer i gangene, som en start på hjemreisen, og etter noen dager ble det tur ut hver dag. Det gjorde så godt.

HJEM
Dagen da vi fikk ta med oss Lotte hjem på dagperm, hadde hun fortsatt oksygen, men jeg var fast bestemt på at det ikke skulle bli en hindring. Og det ble det heller ikke. En oksygentank var levert hjemme hos oss, sammen med metningsmåler, så jeg følte meg veldig trygg. Dagen etter var hun hjemme for godt.
Lotte trengte det ekstra oksygenet i 1 måned hjemme, da hadde hun kranglet med meg i et par dager om å få det av. Så det ble byttet plaster for å holde den på plass under nesen noen ganger, de to dagene! Men med flittig bruk av metningsmåleren, trengte vi ikke hjelp av helsepersonell når oksygenet skulle bort.

Lotte la ikke på seg så godt med engang vi kom hjem, så hun fikk tilskudd av MCT olje i maten. Det gjorde susen. Men vi begynte tidlig med grøt, da hun aldri spiste mer enn 50ml med forsterket NAN. Grøt ble hun veldig glad i, men mange rundt oss rynket på nesen og mente det var altfor tidlig for en ekstremt prematur baby. Jeg fant ut at det passet for oss, og gjorde som vi hadde begynt på - grøt morgen og kveld. Så da la hun bedre på seg og sov igjennom hele natten.

Nå har vi akkurat kommet oss over i 2009, og når jeg ser tilbake på den ferden vi har vært igjennom, er jeg stolt av oss, som foreldre. Jeg er stolt av hvordan vi har håndtert dette, med et utgangspunkt lik null. Lotte hadde ikke oddsene med seg, og vi var totalt blanke på prematuritet. Men jeg fant ut ganske tidlig, da Lotte viste seg å være en fighter uten like, at jeg ikke kunne være noe dårligere enn henne! Jeg kunne ikke være dårligere enn vår lille perfekte baby som kjempet en kamp ingen leger hadde tro på. Jeg kunne ikke legge meg ned å bli der! Jeg måtte stå på for henne, gjøre det jeg kunne for at hun skulle få en best mulig start. Og 9 uker ute i det hele, sluttet jeg å pumpe meg, da dette tok alle kreftene mine. Jeg hadde nesten ikke melk igjen, og etter flere samtaler med verdens beste ammeveileder(på Ullevål), tok jeg den avgjørelsen. Jeg er glad for at jeg tok den avgjørelsen, for ellers hadde jeg nok vært tappet for krefter da Lotte trengte meg mest.
Jeg er glad for at vi satt oss inn i alle de forskjellige maskinene rundt Lotte, og hva alarmene betydde. Og jeg er stolt av hvor selvstendige vi ble med henne, at vi løftet henne ut av kuvøsen selv, når hun hadde respirator, at når metningsmåleren pep kunne vi trygt slå den av igjen, eller sette opp oksygenet.
Vi holdt også sammen med andre prematurforeldre på sykehuset, og fant på aktiviteter sammen med de på kveldene.
Det var denne måten vi overlevde alle de ukene på sykehuset.

FRISK JENTE
Lotte er nå ei frisk og fin jente på 8mnd, og hun har kun vært forkjølet 1 gang etter at vi kom hjem. Det ser ikke ut til at hun skal få noen varige mèn av hjerneblødningen, og oksygenet er helt borte, men vi har beholdt metnignsmåleren for en liten stund til.
Vi får stadig spørsmål om vi skal å ha flere barn, og det skal vi nok. Men nå skal Lotte få ha oss alene noen år, så skal hun nok få et søsken etterhvert. Men jeg er ikke skremt ved tanken av å bli gravid igjen, selvom det tross alle odds gikk bra denne gang.

Hilsen Lottes mor, Thea Jenshagen